|
|
|
|
Internasjonal kafé - et viktig møtested
I 2-tiden lørdag ettermiddag, den 21.11. stikker jeg innom SubUrban, som yrer av liv og prat på mange språk. Ved disken hilser Ahmad og Reza og ønsker meg velkommen. De er begge fra Afghanistan. Mens Ahmad ekspederer videre, får jeg en liten prat med Reza som sier han kom til Norge for et år siden, har bodd noen måneder på asylmottak i Ålesund, men nå bosatt i Molde og går på norskkurs. Samtalen går bare på norsk og vi forstår hverandre.
Har du familie her? - Nei, jeg kom alene, men nå bor jeg sammen med vennen min. Vi ble kjent her.
Hvordan fant du dette stedet? - En snill dame tok meg hit. Alle er snille i Norge!
Det vet du nok ikke er sant, sier jeg, men det er fint at du har opplevd det slik. Kanskje du har fått noen norske venner også? - Nei, alle er snille, men ikke venner.
Ønsker du å få norske venner? - Å, ja, men det er ikke lett.
Hvor gammel er du Reza? -18 år, jeg var 17 da jeg kom. Vi runder av vår lille prat, og jeg sitter igjen med en tanke om å bli bedre kjent med Reza. Men enda mer ønsker jeg at både han og de andre ungdommene her, må få venner som betyr trygghet, fellesskap og mot til å bygge en god framtid i sitt nye land.
Jeg snur meg til nabobordet, og der sitter en moldemann jeg kjenner.
Hei, Oddvar, går du ofte her? - Siden jeg begynte i vår, har jeg vært her de fleste lørdagene. Det er interessant å bli kjent med nye mennesker.
Her er jo mest ungdommer, hvordan er det for en eldre mann å få kontakt med dem? - De setter pris på eldre.
Jeg er i ferd med å gjøre samme erfaring, og sender gjerne utfordringen videre til andre godt voksne: Besøk SubUrban på lørdag, og bli en god erfaring rikere.
Jeg flytter litt på meg og kommer i prat med en gruppe på fem fra Eritrea, en eldre og tre yngre menn, og en dame. Forstår fort at de er kristne. På spørsmål om de har fått noen norske venner, svarer de at norske er veldig hyggelige, hilser og prater, men så sier de ”good bye” og går. Den eldre mannen er katolikk og har funnet sin plass i den katolske kirke. De andre kommer fra den ortodokse kirke, og har i Molde blitt invitert med til Sion, men går også litt i den katolske kirke.
Det er ikke lenge til jul, og jeg spør hvordan de er vant til å feire jul Eritrea. Den eldre mannen svarer: - Julen feirer vi først i kirken, fra kl.05 juledags morgen. Etterpå går vi heim og lager mat og holder fest sammen med hele familien, og da inviterer vi også naboene som ikke er kristne. Mange er muslimer, og når det er fest inviterer vi hverandre.
To i denne gruppa på fem har så langt ikke deltatt i praten. Det er ekteparet Milite og Hruy. De er her for aller første gang og har store problemer med språket, selv om de har vært i Norge en tid, kona Milite, i noe over et år, og mannen Hruy noe mindre. Deres veier til Norge og Molde var ulike. Hun dro først til Sudan, og så til Norge, hvor de ble gjenforent når han kom etter. Til Molde kom de for en måned siden, og nå først har de begynt på norskkurs. De lar meg forstå at de ønsker å gå på skole i Norge, for de har aldri gått på skole. Og nå ser de fram til fødsel om ikke lenge. Er det første barnet? undres jeg. - Nei, vi måtte reise fra to hos foreldrene mine, sier mamma Milite. De er 11 år. Etter litt øvelse har de fått lære et nytt ord: ”Tvillinger”. De har tvillinger på 11 år, har ikke sett dem på nærmere to år, om de får se dem igjen vites ikke.
Jeg går heim etter samtaler som ikke slipper taket i meg, må visst gå dit igjen, om ikke altfor lenge. Nye landsmenn, spennende mennesker, kan treffes på SubUrban hver lørdag, på internasjonal kafé, og de setter garantert pris på at flere kommer og prater med dem.
Klikk her for å lese mer i siste Menighetsbladet.
Artikkelen er skrevet av Astrid Silnes
Tilbake
|
|
|
|
|
|
|
|